Internett - Web - Bredbånd

En server eller tjenermaskin er en vertsmaskin i nettet som brukes til et felles formål. Maskinene kan være spesialiserte, for eksempel for arkivering eller tunge beregninger, eller for fjernstyring eller fjernmåling.

Internett eies ikke av enkeltpersoner. Tekniske komponenter og overføringslinjer anskaffes og tilkobles og drives av interesserte.

Viktige tjenermaskiner drives av Internett tjenesteytere gjerne kalt ISP, Internet Service Providers. Brukerne tegner abonnement hos en tjenesteyter og PC-en kobles til nettet via tjenesteyterens tjenermaskin som formidler overføringen videre.

Sammenkoblingen av datamaskiner er karakterisert ved sin overføringskapasitet også kalt båndbredde. Båndbredden forteller hvor mye informasjon som kan overføres pr tidsenhet, altså hvor hurtig for eksempel en melding overføres.

Internett har åpnet for en ny personlig kommunikasjon i form av elektronisk post.

Den tekniske utvikling av Internett foregikk hovedsakelig i perioden 1968 – 1980 under ledelse av det amerikanske Advanced Research Projects Agency – ARPA. Arbeidet skjedde i et samarbeide mellom en rekke forskningsmiljøer i USA samt et i England og et i Norge. Samtidig koblet et økende antall andre forskningsmiljøer i USA seg til nettet og begynte mange samarbeidsprosjekter omkring anvendelser.

Internett bygger blant annet på telekommunikasjon og datateknikk fra siste halvdel av 1900-årene. Videre brukes  teknikker for samvirke mellom åpne systemer, dvs. prosesser for informasjons behandling i samhandling mellom datamaskiner.

Transport av informasjon skjer gjennom ulike typer kanaler med ulik kapasitet. Faste linjer, radio, satellitter og ulike typer lokale kabelnett er noen.

Informasjonen som overføres, uansett om det gjelder tekst, lyd eller bilder, må være på digital form. Det betyr at den representeres ved serier av tall med en verdi mellom 0 og 1. Tallene er gitt som binære siffer som kalles et bit, som kommer fra engelsk "binary digit".

I Internett er ulike kanaler knyttet sammen av rutere, fra engelsk "router", til et maskenett. En ruter er en datamaskin som er programmert til å formidle overføringen via ulike kanaler.

Overføring av informasjon skjer ved pakkesvitsjing, som vil si at en streng av informasjon overføres etter først å ha blitt stykket opp i pakker. En pakke består av et stykke av strengen f.eks. 4048 bit, pluss noen tilleggsbit med adresser og kontrollkoder.

En vertsmaskin kobles til en ruter og samhandler med denne og med andre vertsmaskiner via internett i henhold til standardiserte prosedyrer som kalles protokoller. De mest kjente internett-protokollenne er IP, Internet Protocol og TCP,  Transmission Control Protocol .

Ved hjelp av disse  prosedyrene overføres pakkestrømmene til riktig adresse, og overførte informasjons-strenger gjenoppstår korrekt.
 

 

Web

Informasjonen presenteres som websider. En slik side kan bestå av tekst, bilder og annen informasjon. Den kan lokaliseres, hentes inn og vises av en datamaskin med et nettleser-program. Siden kan lagres i en datamaskin hvor som helst i verden, og lokaliseres ved en adresse kalt URL,  Uniform Resource Locator.

Nettleseren betjenes oftest ved hjelp av en mus. Teksten i websider kan også inneholde lenker til andre websider, såkalt hypertekst. Ved å peke og klikke med musen på en slik lenke på dataskjermen kan brukeren hente inn en annen side som igjen kan inneholde nye lenker.

Handel med varer og tjenester benytter funksjoner for bestilling og betaling på webben.

Internetteknikken er fleksibel og vil sannsynligvis bli brukt til nye anvendelser, for eksempel optimalisert bruk av ulike transportkanaler som radio. Fordelen er at om en transportkanal har stor feilsannsynlighet, kan overføringsmekanismen sørge for automatisk å sende pakker om igjen helt til meldingen er feilfritt overført.

Ved betaling må beløpet være riktig, men tåler forsinkelser på noen sekunder. Lyd tåler lite forsinkelse, men kanskje litt støy.

Bredbåndstjenesten kan leveres over telefonlinjen ved å installere et ADSL modem. Den vanligste måten å installere bredbånd på i dag er ved ADSL-teknologien.

Andre bredbåndtyper krever infrastruktur som fiber eller kabel koblet til huset ditt. Det fins leverandører som tilbyr fiberlinjer i utvalgte boligområder og Kabel-TV selskaper leverer også bredbåndstjenester.

De største aktørene benytter egne nettverk med egen infrastruktur. ADSL leverandører bruker vanligvis telefonlinjen, som eies av Telenor, for å få aksess til husstanden. Kabel-selskapene bruker TV-kabelen for å få aksess.

ADSL er den mest utbredte bredbånds-teknologien. Her får manulik ned- og opplastingshastighet. ADSL leveres hovedsaklig via Telenors telenett.

ADSL2+ kalles neste generasjon ADSL. Her får man båndbredder opp til 25 mbps og triple-play, dvs. TV, internett og telefoni over samme kabel, over den gamle telefonlinja. ADSL 2+ er tilgjengelig over store deler av landet.

VDSL er en variant av xDSL teknologien som gir opptil 50 mbps overføringshastighet. Kun abonnenter med kort avstand til nærmeste telesentral kan få denne, og det er ikke særlig utbredt.

SHDSL, fra engelsk Symmetric High-Bitrate Digital Subscriber, er en annen utvidet standard for SDSL, Symmetrical Digital Subscriber Line, som er løsninger som benytter samme nett som telefoni og adsl.

SHDSL/SDSL leveres over telenettet, men skiller seg fra ADSL ved at man får lik opp og nedlasting.

Bredbånd via kabel-TV betyr at man får bredbånd gjennom kabelnettet til kabel-TV-operatøren, i stedet for via telenettet. Canal Digital og UPC er markedslederne på bredbånd via kabel-TV.

Bredbånd via Parabol er et alternativ dersom man ikke kan benytte andre løsninger. Dette går enten via toveis kommunikasjon, eller man bruker parabol for nedlasting, mens man enten bruker en analog eller isdn-oppkobling for trafikk ut.

Trådløst bredbånd er et supplement til ADSL/bredbånd via kabel-TV og fiber. Det anbefales først og fremst for de som ikke kan få bredbånd via kabel, fiber eller telefonlinje.

WiMax, er en ny trådløs teknologi som forventes å bli utbredt i løpet av de nærmeste årene. Dette vil bli et fullgodt alternativ til ADSL og andre bredbåndsteknologier.

Mobilt Bredbånd i dag består av to forskjellige former for løsninger. Det ene er 3G/UMTS, som er drives av Telenor Mobil og Netcom, det andre er CDMA som drives av ICE.

Ice har størst dekning, og løsningene gir båndbredder opptil 2 mbps. I praksis er det svært sjelden at man oppnår høyere en 1 mbps. Erfaringer viser at man kan forvente mellom 600-700 kbps. Dette er likevel mye høyere enn 3G fra Telenor/Netcom som maksimalt gir 400 kbps, og som ofte kan oppleves ustabilt.

Fiber er den teknologien som gir raskest bredbånd. Utbyggingskostnadene er store, og det er ofte relativt høye etableringskostnader. Imidlertid får man over fiberkabel både internett, tv, video-utleie og telefoni.

Lyse Tele er den ledende aktøren i Norge i dag, og har bygd ut fiberkabler til flest husstander.

Dersom man ikke har kabel-tv eller digital parabol fra før, og ønsker en alt i ett- løsning fra en leverandør, kan fiber være en god løsning.

Det fins to typer forretningsmodeller. Den ene er lukkede nett, hvor kun netteieren kan levere tjenestene i nettet. Den andre modellen er en åpen modell hvor man har en leverandør som leverer kabelen, og andre leverandører som levere tjenester som telefoni, tv, filmutleie og Internet.

Opplastingshastighet med minimum 128 kbps er nødvendig om du ønsker Ip-telefoni. Det anbefales å ha en så høy hastighet som mulig for best kvalitet på linjen. Det er den du snakker med som merker om du har dårlig opplastingshastighet.

For å se TV2 web-tv med god kvalitet, så trenger du minimum en linje på 1500 kbps. Da kan du ikke bruke linjen til noe annet samtidig uten at kvaliteten faller. Leverandøren må dessuten ha avtale med TV2. Annet medieinnhold på nett, som for eksempel NRK.no, kan benytte lavere båndbredder enn 1500 kbps.